Livet er for kort til ikke å ta sangtimer

I dag er vi så heldige å ha en gjestepost av korentusiast, korsanger og dirigent Alvilde Riiser, tusen takk Alvilde for dine interessante tanker og meninger om det å synge i kor. 

Sangglede

Jeg er en korist, og jeg elsker det. I dag består mitt arbeidsliv nesten utelukkende av koraktiviteter,

enten som sanger, dirigent eller i arbeidet mitt som musikkonsulent i Ung i Kor. Jeg ønsker å synge

sammen med andre og oppleve glede med det, og at andre skal få oppleve det samme. Jeg startet

med kor som en fritidsaktivitet da jeg var syv. Målet da var ikke en karriere som kordirigent og –

sanger, men det førte meg likevel den retningen, for jeg fant motivasjon og glede i å synge i kor.

Og kor gir glede til mange sangere rundt om i landet – det viser statistikken i kororganisasjonene

tydelig.

Livet er for kort til ikke å ta sangtimer

“Livet er for kort til ikke å ta sangtimer!” sa tidligere domkantor i Oslo, Terje Kvam, i forbindelse

med et stort samarbeidsprosjekt med mange av Sørlandets kor. Jeg er helt enig, og jeg sier det

samme til meg selv og til korsangere jeg møter. Kun hos sangpedagoger får koristene en så tett

oppfølging som de trenger for å bli bedre tekniske. Som dirigent kan jeg først og fremst snakke om

den felles klangen eller uttrykket som skapes, men jeg kan ikke gå på hver enkelt sanger å hjelpe

eller korrigere. Min erfaring er at en sangpedagog gir både koret og den enkelte sanger en bedre

og større musikalsk opplevelse.

Korsang og sangtimer parallelt

For meg har det vært utrolig viktig og givende at korsang og sangtimer har gått parallelt. Det var i

korsangen jeg fant motivasjon og opplevde musikken, og jeg ser nå hvor mye jeg lærte om musikk

og musisering allerede i barnekoret. I sangundervisningen får jeg anledning til å utvikle

instrumentet mitt og på den måten kunne forme musikken mer. Jeg ser hvor viktig det er at jeg får

sangundervisning som har til hensikt å utvikle meg som korsanger, og jeg blir stadig mer opptatt av

at sangpedagoger ser verdien av å undervise korsangere som ikke skal bli solister. Jeg har derfor

lyst til å ta dere med tilbake til hvordan min oppvekst i kor har vært, og hvilke valg det har ført til at

jeg har tatt.

Oppvekst

Det hele startet i barnekorene i Nordstrand kirke i Oslo, hvor jeg gikk alle gradene fra aspirantkor til

voksenkor. Som barnekorist så jeg opp til ungdommene, som ungdom elsket jeg utfordringene vi

fikk, og som korist i voksenkoret forandret repertoaret seg, og jeg skjønte størrelsen av denne

verdenen – ubegrenset og fantastisk. Barnekoret var organisert i Ung Kirkesang, og gjennom det

kom jeg i kontakt med både korsommerskolen arrangert av dem, og Via Vitae, et kor drevet av og

for unge voksne. Der fikk jeg møte andre korentusiaster, og alt lå klart for å dyrke lidenskapen med

både det å synge og drive kor.

 

På slutten av ungdomsskolen fikk Nordstrand barne- og ungdomskantori en ordning med at hver

sanger skulle få noen sangtimer. Det var første gang jeg skulle ha sangtimer, og jeg syns det var

både vanskelig og kanskje litt kjedelig – jeg fikk jo bare synge alene. Likevel skjønte jeg at dette var

positivt for korsangen, og det holdt motivasjonen oppe.

Interessen førte meg til musikklinja på Foss vgs. Det ble stadig morsommere å synge solo, og jeg

satte stor pris på å være solist sammen med koret på skolens konserter. Men solist, alene, uten et

kor, syns jeg ikke var så interessant. Min sanglærer prøvde seg med en kommentar om at det

kanskje hadde vært lurt for meg å ikke synge i kor for å sikre en utvikling av stemmen, men hun

godtok mitt svar om at det ikke var aktuelt.

Erfaring og frustrasjon

I skolekor og kammerkor merket jeg hvor mye jeg hadde lært av å ha sunget i kor i 10 år. Jeg var

vant til å musisere med andre, jeg hadde erfaring med å ikke være den stemmen som ligger på

toppen, jeg kunne orientere meg i et notebilde, jeg sang ut og sang heller ordentlig feil – det hadde

jeg skjønt var en god måte å lære på. Det var ofte medelever kom og ville sitte ved siden av meg

fordi jeg var så stødig, og det tok jeg som et stort kompliment.

På slutten av videregående måtte jeg ha solistisk sangeksamen. Tilbakemelding fra sensor var at

jeg ikke fikk toppkarakter fordi jeg sto så stille og hørtes ut som en korsanger. Jeg ble utrolig

frustrert – det var jo korsanger jeg ville være, og så skulle jeg bli trukket i karakter for det? Det sto

for meg som en urettferdig vurdering. Hvor ble det av fokuset på motivasjon og sangglede i den

vurderingen? Blant noen sangere og sangpedagoger er det å synge i kor noe som ødelegger, og i

noen tilfeller kan det også stemme. Samtidig mener jeg kor gir veldig mange andre kvaliteter som

man ikke kan få gjennom sangundervisningen alene. Jeg tenker også at det er mange barn og

unge som kunne ha stor glede av å synge i kor som en del av utviklingen, på samme måte som

instrumentalister spiller i orkester eller korps. Ikke alle vil bli solister.

 

Hvordan bli en habil korsanger

I årene mellom videregående og fram til nå har valg av utdanning og valgfag og fritidsaktiviteter

seg om hva jeg får utbytte av som dirigent og korsanger. I mitt ønske om å være en erfaren og

dyktig korsanger ønsket jeg å kunne lese noter godt, ha god grunnteknikk i instrumentet, en palett

med uttrykk, ha ørene på plass, være en som kan å lese dirigering, og som kan ta det nødvendige

initiativet i musikken, eller trekke meg litt tilbake der det er nødvendig. Min påstand er at dette er

egenskaper alle som driver med utøvende musikk trenger, men dette får man ikke dekket ved bare

en til en undervisning eller ensembler. Ved å både ta enkelttimer og synge (eller spille) i ensembler

i alle størrelser får man utfordringer på flere plan i det å være musiker, og det er noe jeg tror er

viktig og utviklende for alle musikere, enten de skal være korister, solister eller litt av begge deler.

Så, kjære sangpedagoger: Koristene og korene trenger dere!

 

Alle oss andre: Livet er for kort til ikke å ta sangtimer!

 

Alvilde Riiser,

Musikkonsulent, Ung i Kor