Ført i pennen av Rune Knoff
«Tusen takk, jo gjerne, hvorfor ikke?» svarer Kirsten Loennechen Taranger. Jeg spør henne og Yngve Emil Marcussen om vi ikke skal åpne en flaske Champagne. Det bys ganske enkelt på te, ferskt brød og noen gode saker fra Gutta på Haugen. Det eneste hjemmelagede er en gulrotsuppe, den får jeg alltid til. «Et glass Champagne er et must hver dag, ikke sant? Om de fleste dager i overført betydning da», ler Kirsten. Yngve sier så absolutt heller ikke nei til ett glass.
«I undervisningen min forsøker jeg i hver leksjon å skape et slikt øyeblikk» parerer Kirsten i det korken smeller, og de livlige dråpene sprudler til i glassene. «Det er så viktig at studentene opplever gode øyeblikk av mestring hver gang, slik at de er glade og løftet av dette når de går fra time. Det fremmer motivasjonen, og den opplevde sanggleden er så viktig for det videre arbeidet på egenhånd.» Yngve og jeg bejaer hjertens enige dette pedagogiske gullkorn, og innrømmer at vi selv gjerne skulle ha opplevet en slik leksjons kreative konstruksjon da vi var studenter.
Nå altså dette øyeblikk av gylden fransk foredling: Det utbringes en skål for Norsk Stemmepedagogisk Forum som har brakt oss sammen, det er Kirsten som har lengst fartstid i forumet. Hun og jeg har også begge vært medlemmer av Musikkpedagogene i mange år, og tangeringene av positive fellesnevnere og til felles kjente er mange. Påskuddet for å møtes til lunsj er at vår samtale, om mulig, kan lede frem til et miniportrett av sangerinnen og pedagogen Kirsten. Avhengig av at de spontane og perlende pareringer lar seg fange på det elektroniske papir i ettertid. Det er så fint å snakke sammen, jeg vil ikke være brydd med å ta notater. Scenen er satt, vi skriver sen ettermiddag 28. mars 2022.
Kirsten og Yngve Emil i livlig passiar! Foto: Rune Knoff
Det var altså for noen minutter siden jeg mottok en tekstmelding som varslet sangerinnens ankomst, omtrent samtidig med at Yngve arriverte Stensberggate etter rask gange fra undervisning ved Norsk Skuespillerinstitutt, nede ved Slottet. Vi har besluttet oss for å stille mannsterke fra redaksjonen i «Stemmer som stemmer» i møtet med vår æresgjest. Kirsten ankommer min adresse med Oslo Taxi, jeg møter henne i gaten og geleider henne inn. Sjåføren hilser henne muntert farvel, at de to kjenner hverandre fra tidligere turer, er mitt bestemte inntrykk. På veien opp trappene til annen etasje forteller jeg hvordan alt fortoner seg utenfor og inne.
«Du har stil» berømmer Kirsten meg, hun berører damaskserviettene etter å ha satt seg vel til rette i spisestuen. «Takk det samme», galantierer jeg. «Og du må skrive at suppen er himmelsk», insisterer Kirsten, etter at forretten er servert. «Den beste gulrotsuppen jeg har smakt». Kirsten er som alltid elegant, hun er vennligheten selv og besitter det deiligste smil. «Jeg kjenner godt denne bydelen, jeg bodde selv her i strøket ved St. Hanshaugen i mange år, og trivdes godt her. Nå bor jeg også sentralt i et rødt trehus, karakteristisk for Kampen – hvor jeg har flygelet mitt og hvor jeg kan musisere og ta imot elever. Jeg stortrives der også.»
Jeg har lenge hatt lyst til å sette et søkelys på Kirsten. Barbro Marklund er den som oppmuntrer redaksjonskomitéen til å gjøre det nå. Selv har jeg som sagt truffet Kirsten i mange år på ulike arrangementer i Musikkpedagogene Oslo, eller Oslo Musikklærerforening som foreningen het i gamle dager. På jule- og sommerfester og konserter i Underhaugsveien 18. Men vi har aldri møttes privat. Yngve og Kirsten treffer hverandre for første gang i dag.
I likhet med Barbro, går Kirsten i år av med «apanasje» fra Norges Musikkhøgskole. Som Kirsten ynder å kalle det. Begge rundet i fjor 70 år, men en emeritaløsning synes seg ennå gyldig for Kirstens vedkommende. «Jeg elsker å undervise nemlig», proklamerer hun videre. Hun følger opp en student frem til eksamen til sommeren, og etter det vil hun være knyttet til spesielle prosjekter ved NMH.
Det er altså ved Musikkhøgskolen sopranen har undervist i klassisk sang, som universitetslektor ved fagseksjonen for dirigering, sang og kirkemusikk, helt siden 1996. Før det underviste hun ved Buskerud Musikkonservatorium fra 1981 til 1988, og deretter ved Østlandets Musikkonservatorium frem til fusjonen med NMH i 1996. «Det har skjedd store endringer på organisasjonsplan hva angår studiestedene for musikk i Norge i løpet av min fartstid som pedagog. Jeg tror til det bedre. Kvaliteten på undervisningen har blitt bedre og rikere med den økede fagkunnskapen, og bevisstheten på dyrkningen av mangfoldet. I dag har vi også en stor søkergruppe til studieplassene i Norge fra utlandet, noe som har påvirket miljøet og gjort det mer internasjonalt. Dette merket vi oss spesielt i fjor, da søkningen til skolen foregikk digitalt».
Mange er de studentene som har opplevet det som et virkelig privilegium å få studere med Kirsten. Barbro kan fra sitt ståsted ikke få uttrykt sterkt nok hvor strålende Kirsten har vært som pedagog og kollega, hvilken faglig tyngde og inspirasjonskraft i huset hun har representert, hun er rett og slett et fantastisk menneske. Slik lyder det fra professorhold.
«Det er jeg som har værtprivilegert,» svarer Kirsten. «Mange av mine studenter har gjort svært gode eksamener og har oppnådd å få betydelige karrierer i sangfaget, flere på operascenen. Det selv å ha fått virke som utøver, for så å kunne få gi videre fra mine erfaringer til unge mennesker, se det har utgjort meningen med livet for meg. Jeg har i hele mitt voksne liv fått holde på med talentutvikling på høyt nivå.»Vi tror henne. Engasjementet er sterkt og ekte, det har vist stamina og det har tålt store utfordringer. En variant på et ordtak sier dessuten: «Man lærer så lenge man har elever». De fleste pedagoger blir bedre i faget med økt erfaring.
Kirsten forteller levende. Det handler om oppveksten i et godt hjem på Nøtterøy, med mor, far og en bror. «Jeg sang alltid som barn og ung, og jeg ble spurt om å synge i større og mindre sammenhenger hele tiden. I 1972 mottok jeg stolt Nøtterøy Kommunes Kulturpris.»
Det var hos barytonen Joseph Szterenyi (1898-1976) at hun fikk sin første sangutdanning. Han kom fra Ungarn, hadde studier fra Wien og en karriere fra mange operascener bak seg, og kom til å undervise ved Musikkonservatoriet i Oslo allerede fra 1933. Senere også ved Statens Teaterhøgskole. «Han ble som en bestefar for meg» sier Kirsten, «han var et skjønt menneske som utstrålte en særegen varme. Som ung glemmer man det ikke, når en slik personlighet sier vakre ting til en. Han berømmet min stemme med følgende ord: Den vårduft må aldri forsvinne.»
Grunnlaget Kirsten fikk hos denne betydelige pedagogen, gjorde at hun kom inn ved Norges Musikkhøgskole i 1971, hvor hun studerte videre hos Kari Frisell og Robert Levin, som ble hennes hovedlærere. Kirsten minnes Kari i generøse ordelag. De to har hatt nær kontakt siden den gang i alle år. «Kari er nokså skrøpelig nå, men hun er fremdeles helt klar og hun har en fantastisk hukommelse.» (Hun skulle komme til å gå bort 3. juni i år, nesten 100 år gammel.)
I 1977 fulgte ytterligere to år med spennende studier ved den renommerte operaavdelingen ved Musikkhøgskolen i Hannover. Die Staatliche Hochschule für Musik, Theater und Darstellende Kunst Hannover, som den het den gang. Dette er et kapittel der kunne skrives mye om. Kirsten var den første i en lang rekke av norske sangere, som dro til professor Karl-Heinz Pinhammer (1936-1985) i Tyskland. Senere reiste Ellen Westberg Andersen og Marianne Hirsti blant andre. I likhet med Kari Frisell, betegnet Pinhammer Kirsten som en lyrisk-dramatisk sopran. Allerede hjemme i Oslo hadde hun innstudert rollene til Michaela i «Carmen», Mimi i «La Boheme» og Margaretha i «Faust» med Kari. «Pinhammer bekreftet dette som mitt stemmefag, selv om den tradisjonelle veien frem for unge sopraner i Tyskland den gang, som nå, oftest går via subrettefaget. I hvert fall når man av utseendet ser så ung ut som jeg gjorde. I Hannover ble det flere rolleinnstuderinger. Jeg fremførte blant annet Tatjanas brevscene fra «Eugen Onegin» og sang også rollen som Euridice i Gluck’s «Orfeo ed Euridice», i produksjoner på skolen.»
La Taranger debuterte i Universitetets Aula i 1979 med Jorunn Marie Bratlie ved flygelet, blant annet med en urfremføring av Olav Anton Thommessens «Overtonen – en sang uten ord» på programmet. Hun sang også arier og romanser av Haydn, Schubert, Duparc og Grieg. «Jeg åpnet konserten med et a- capellaverk av Oswald von Wolkenstein, fra 1400 tallet.» Kritikkene var strålende. «Ja, noen kritikker var svært gode» innrømmer Kirsten. Så fulgte noen år med tallrike konserter i Norden, Polen, Tyskland og Frankrike. Sågar plateutgivelser. Ved mange av disse reisene og konsertertene var hun solist med Ny Musikks Ensemble. Det første norske ensemblet, etablert i 1976, som viet all sin tid til samtidsmusikk. «Jeg har vært så heldig,» sier Kirsten. «Jeg fikk være med på så mye flott under studietiden og i de årene jeg var utøver.»
Et tidlig høydepunkt ble en konsert under Festspillene i Bergen 21. mai 1975. Kirsten var fremdeles student ved NMH. Sopranen Guri Egge Sipus lå foran henne i løypen med et par-tre år. Begge ble ærefullt utvalgt som utøvere til urfremførelsen av Olav Anton Thommessens verk «Gjensidige» op. 14 – et verk for to sopraner, to klarinetter, to fløyter og perkusjon. Thommessen hadde nettopp selv tiltrådt sin stilling som høgskolelektor ved NMH, ti år senere skulle han bli professor ved institusjonen og dessuten Årets Festspillkomponist. Begeistringen for hverandre som kunstnere må altså ha vært passende gjensidig for anledningen. Musikerne var hentet fra Harmonien, den unge komponisten dirigerte selv verket i Konsertpaléet.
Som en del av regien var sangerinnene iført bunad og Kirsten var utstyrt med rosemalte tresko. Guri var gravid i sjette måned og slet litt med å få festet beltestakken på Telemarksbunaden. Kirsten ler og tar sats: «Jeg bare synes at jeg vil fortelle dette, selv om det kan innebære en aldri så liten majestetsfornærmelse. Vi får be leserne bære over med meg.» Det var på den tiden for de konsertvante ingen hemmelighet at Hans Majestet Kong Olav, Festspillenes Høye Beskytter, kanskje ikke regnet klassisk musikk direkte som sin hovedinteresse. Det hendte at Majesteten rett og slett duppet av under de mange og lange konsertene han var programforpliktet til å overvære – en liten «powernap» kunne sikkert være godt for så meget. Dette sørget Thommessen for at ikke skulle bli så lett. «Uansett hensikt,» forklarer Kirsten muntert, «så la Thommessen inn effektfulle innslag med treskotramp.» Opptil flere ganger i verket lot han sangerne, og det høyst overraskende, behørig trampe i gulvet som en del av det rytmiske hele, noe som frembrakte kongelig respons. Kong Olavs karakteristiske latter blandet seg hjertelig med akkompagnementet.
«Det var et flott verk, det må bedyres. Med all respekt. Og for oss som sangere en temmelig krevende oppgave. Samtidsmusikk har vi begge hatt stor glede av å opptre med. Guri har jo nærmest dedikert seg til dette, hun har siden den gang urfremført mer enn 50 verk, mange skrevet for henne. Selv fikk jeg også anledningen til å synge mer Thommessen senere. Og Ketil Hvoslef, Lasse Thoresen, Finn Mortensen, Cecilie Ore, Ruth Bakke, Ragnar Søderlind med flere».
Dagen etter urfremførelsen fant sted, skulle det vise seg at mezzosopranen Astrid Haavardsholm nokså fortvilet måtte kansellere to konserter på Troldhaugen på grunn av sykdom. (Astrid har også vært et aktivt og kjært medlem hos oss i mange år. I Musikkpedagogene blant annet styreleder i 6 år) Guri og Kirsten hadde mer enn Thommessen klart for presentasjon på repertoaret, og slik gikk det til at begge sopranene fikk debutere i Edvard Griegs hjem i regi av Festspillene. De to påfølgende dagene fikk de holde hver sine konserter med Geir Henning Braaten ved flygelet. De reddet konsertene fra å bli avlyst. Kirsten fremførte Arne Garborgs «Haugtussa» på sin konsert. Pianisten og musikkjournalisten Reimar Riefling var til stede, og i Verdens Gang skrev han i positive ordelag om konserten og betegnet den som «En ny soprans gjennombrudd.» «Jeg har alltid elsket Grieg,» forteller Kirsten videre, «i det hele tatt det rike romansefaget. Jeg hadde stor appetitt på læring, og heldigvis lærte jeg raskt og jeg har kunnet store deler av mitt forholdsvis omfattende repertoar utenat. Dette ble avgjørende ved denne anledningen, og mange ganger senere.»
Alle vi som kjenner Kirsten, vet at hun hele livet har hatt seriøse utfordringer med synet. Hun gir oss innblikk i historien om dette. Fra to års alder ble hun belastet med en kronisk øyebetennelse, som ingen leger visste bot for. Symptomene preget barndommen og ungdomstiden, men dette hindret henne ikke i å lese og delta på de fleste aktiviteter. Senere utviklet et flerfasettert sykdomsforløp seg. Hun fikk grå stær og Kirsten ble operert etter at katarakten fortettet seg kraftig. Dette var i en tidlig tid for behandling av øyesykdommen. Metodene har utviklet seg til det bedre i de senere år. Operasjonen ga henne allikevel synet tilbake for ganske lenge. Så var det etter at hun rundet 40 at hun kom til å se gradvis dårligere, og til slutt mistet synet helt. «Det er fremdeles ikke lett for meg å snakke om dette, det var rett og slett helt forferdelig å miste synet. Og jeg var redd for at jeg måtte gi avkall på livet mitt i musikken da dette skjedde.»
Omtrent 30 år har gått siden dette inntraff, og livet ville det heldigvis annerledes. Kirsten har lykkes med sin praktiske tilvenning, vist en imponerende omstillingsevne og med sin store faglige integritet klart å være en betydelig ressurs for andre i alle disse årene. Faktum er at Kirstens liv i musikken transformerte seg til et pedagogisk virke på heltid.
«Du ser med ørene du Kirsten», har flere elever sagt til meg. Jeg har selvfølgelig et fortrinn ved at jeg har vært seende – akkurat som tenoren Andrea Bocelli. Jeg kan forestille meg situasjonen når ting beskrives, basert på mine erfaringer. Jeg behersker heldigvis flere språk, og min generelle konsentrasjon er nok skjerpet og mine andre sanser trolig også. Det har vært et privilegium å være ved en institusjon som NMH. Den moderne tid med elektroniske og praktiske hjelpemidler kommer meg til gode. Studentene holdes med egen akkompagnatør og jeg har kunnet konsentrere meg om det tekniske og det musikalske arbeidet, i tillegg til selve fremførelsen.»
«Når jeg lytter, fornemmer jeg mye på min egen kropp hvor utfordringene sitter hos eleven. Og jeg har kontrakten i orden med studentene og kan berøre dem lett, for å få bekreftet mine antagelser og for å hjelpe til under instruksjonen. Kroppsholdningen som eksempel, hvor ryggraden bør være lettere forlenget, noe som gir økt stabilitet som påvirker både pust og støtte, samt selve lyden på en positiv måte. Bare for å være helt konkret og gi dere et eksempel på hva jeg mener.» Jo mer Kirsten forteller, forundrer det Yngve og meg ikke lenger, at det er fullt mulig å arbeide med teknikk og musikalsk interpretasjon uten syn, ja, at det til og med kan ha noen fortrinn rent konsentrasjonsmessig ikke å la seg forlede av det visuelle. Kirsten dveler litt: «Jeg vil få uttrykke det slik: Hemmeligheten er at jeg står oppreist og seende inne i meg. Det ble på en måte et valg.»
Vi blir sittende en god stund å dele erfaringer om sangteknikk og taleteknikk. Om tungens rolle, om stabilisering av klangrommene. At økt intensivering av konsonanter når man synger svakt, vil gi økt kontakt med det emosjonelle, om hvordan kroppslig bevissthet og kontakten med sangenes emosjonelle innhold gjennom tydelig tilbakemelding på frasering, tempo, intonasjon og de ulike språkenes diksjon, er det faget handler om. Om det å fylle rommet med emosjoner og stemninger, ikke nødvendigvis bare kvantitativt med stemme. Dette er også et vitalt tema for skuespilleren blant oss, Yngve Emil. Om hvor viktig naturligheten er i uttrykk og tekstformidling, hva som nærmest magisk skjer med stemmen når følelsene får lov til å påvirke lyden. Se, det er en av hans kjepphester som lærer i stemmebruk med teaterstudenter.
Lunsjen har blitt en berikende stund. Yngve og Kirsten fant også en god tone umiddelbart. Kirstens observasjoner berører meg, hun har en sjelden evne til å gjøre øyeblikkene vi deler til noe meningsfullt og minneverdig. Slik også denne gang. Det er kanskje dette som kjennetegner en stor kunstner? Hun har også en vidunderlig humor, den er vinnende og spontan. Jeg proklamerer i det lunsjen må gå mot en avslutning, og dermed også tilgangen vår på mer kunnskap om Kirsten for denne gang, at vi er mange i forumet som setter stor pris på henne. At vi av den grunn ved årsmøtet i april gjerne vil få gi henne litt oppmerksomhet. Om litt på etterskudd få gratulere henne med de fylte sytti, og takke henne for hennes innsats for vokalfeltet i Norge. For at hun i mange år har vært et aktivt, engasjert og et lojalt medlem av NSPF og Musikkpedagogene, og at hun generøst deler sine erfaringer med oss.
Både Yngve og jeg innser at en del spørsmål vi kanskje hadde tenkt til å stille Kirsten, ja de har vi ikke rukket å stille denne gang. Det hører jo med til historien at også vi to er glade verbalister, Kirsten har så avgjort møtt litt konkurranse. Vi har fått vite en del om utøveren Kirsten, en annen gang vil vi gjerne få høre enda mer om universitetslektoren på NMH. Opplevelser hun har hatt som lærer, hvilke store seire hun har hatt. Herrene i redaksjonskomiteen er sikre på at her er materiale nok til å kunne fylle en tykk bok.
En ting til er sikkert: Når tre nestorer i sang, Svein Bjørkøy, Barbro Marklund og Kirsten Loennechen Taranger nå slutter omtrent på likt, så går en æra og epoke ved NMH mot slutten. Vi står overfor et generasjonsskifte med andre ord. Vi håper på, i Norsk Stemmepedagogisk Forum, og for Kirstens del i Musikkpedagogene Norge, at de allikevel vil se vår vei og fortsette å være medlemmer hos oss.
Vi takker hverandre for stunden vi fikk sammen, og vi gleder oss til neste gang vi møtes.